Jeg bestemmer ennå litt selv!

Jeg forter meg ut av huset. Jeg prioriterer deg denne formiddagen. Vet du venter, på din måte. Enten er du nå rastløs og klar til å avlyse avtalen vår ved et innfall som føles naturlig der og da, eller så husker du kanskje ikke hva vi avtalte. Kanskje samarbeider du med en innsiktsfull respekt for min tid. «Vi må ta det når det passer for deg», sier du ofte, imponerende raus og praktisk. Praktisk har du alltid vært, nevenyttig, arbeidsom, ansvarsbevisst og fornøyd. Nå trenger du hjelp med flere av hverdagens gjøremål. Dette forstår du, men noen ganger er det som om ditt indre landskap ikke stemmer med de oppgavene vi har blitt enige om.

Det passet ikke så bra for meg i dag, å bruke hele formiddagen hos deg. Jeg ville egentlig truffet en venninne. Men så må jeg også handle, og da strekker ikke min formiddag til. Men det er ikke vanskelig å prioritere deg. Du er en takknemlig, flott gammel dame. Du skal i selskap i ettermiddag, og da er det hyggelig at du er pen på håret. Det er min oppgave å sørge for det. Det har jeg frivillig påtatt meg, og vi samarbeider bra du og jeg. I over et år har jeg vasket og rullet håret ditt, nesten hver eneste uke. Det hender vi må snakke oss varme før vi kommer i gang. Få opp motivasjonen, men sånn er det jo når hukommelsen og perspektivet svinner, når ditt indre landskap tar uante former. Du må få tid til å komme inn i situasjonen, forstå konteksten, venne deg til tanken. Da er du ikke vond å be, da er du ofte imponerende effektiv, som i dine glansdager, oppgavene er bare annerledes.

Så jeg forter meg til deg, etter en frokost spist stående, mens jeg fikset andre huslige ting, hopper over kaffen, den kan vi ta sammen, stopper et ærend underveis,
så står jeg i stua di.

Du ligger på sofaen under et tykt ullpledd. Det er litt kjølig i rommet og du har det godt under pleddet. Du husker du skal i selskap. Du har stelt deg og spist frokost. Hilser meg med godt humør, men du skal ikke vaske håret, det er for kaldt og du skal bort, har ikke tid. Du ser overbærende på meg og sier: «Jeg bestemmer ennå litt selv!»

Jeg kjenner et brått sinne. Jeg tenker på venninnen jeg droppet å treffe i dag. Jeg renker på frokosten jeg inntok stående. Jeg tenker på at det hadde vært fint og tatt det med ro hjemme. Jeg kjenner at dette er urettferdig. Jeg har lyst til å minne deg på dine egne rause ord, om at vi må gjøre dette når jeg har tid. Tror du virkelig at jeg kommer til deg kl. 10 en lørdag formiddag, bare for moro skyld? Jeg har lyst til å ramse opp, men klarer med nød og neppe å holde igjen. Jeg skjønner, at du egentlig ikke skjønner hva klokka er, at du kanskje tror du har dårlig tid. Og ja, det er faktisk litt kaldt, og gamle damer bør ikke være våte i håret i kjølige rom.
Rasjonelle tanker inne i mitt hode, likevel er det vanskelig å tøyle følelsene. De bare presser på. Akkurat nå irriterer du meg så skinnsykt at jeg bare må fjerne meg før jeg sier noe dumt. Jeg kjenner situasjonen.  Jeg vet at vårt samarbeid og vårt gode forhold blir verre hvis jeg irettesetter. Forklare har jeg forsøkt før, vi bare går oss bort i det uoversiktlige indre landskapet ditt og irriterer hverandre. Rasjonelle konklusjoner er et tilbakelagt stadium. Jeg kan ikke forvente konstruktive konklusjoner. Minne på ting du ikke klarer å huske fornedrer deg. Det er mitt ansvar å ta vare på det fine vi har sammen. Jeg vet at din hjernesvikt fører til at ditt indre landskap ikke stemmer med kartet mitt akkurat nå. Det vet ikke du. Dette er egentlig ikke deg. For du er egentlig praktisk og sporty og tar hensyn til andre. Jeg skal hjelpe deg så vi har felles kart, felles mål. Det klarer jeg ikke ved å klage på deg. Uttaler jeg min irritasjon, blir ditt indre landskap mer utilgjengelig for meg.

Så da blir det kaffe da, og et varmere hus (når vi har byttet sikring og fått i gang varme- ovnen igjen), og litt godsnakk. Det blir ros for det du er god til, i stedet for kritikk, og til slutt så skjer det som pleier å skje. Din arbeidsomme og effektive natur klikker inn, og du sier: «skal vi vaske håret bør vi vel komme i gang».

Du slutter aldri å imponere meg, effektiv og praktisk. Det ble du som bestemte, vi måtte bare få kartet til å stemme med terrenget først.

Cathrine 15/4-17

 

Share

For den som synes miljøbehandling er «helt gresk», så velger jeg i dag latin..

Gallery

This gallery contains 1 photo.

Curriculum vitae, CV – ett viktig verktøy i demensomsorgen!
Men vi kaller det ikke CV. Ikke det jeg har hørt i hvert fall. I demensomsorgen har vi valgt mer bokstavrike ord. Vi bruker isteden disse ordene: personopplysningsskjema, bakgrunnsopplysningsskjema, og i tidligere tider, ganske villedende i denne sammenheng: annamneseskjema. Mye enklere med bare CV! Continue reading

Share

Et julebrev kan være så mangt!

Gallery

This gallery contains 4 photos.

Hva finner vi på i desember av aktiviteter for brukere med demens, i ett fellesskap i bolig, på dagsenter eller i avdeling? Alle streber vi etter ekstra doser med både trivsel, glede og forventning i desember. Vi har ritualer og tradisjoner som peker frem mot jul. Det er mye å velge mellom i desember og jeg skal ikke falle for fristelsen å ramse opp førjulstidens mangfold. Det jeg derimot .. Continue reading

Share

«Der kommer konfirmanten!»

Gallery

This gallery contains 1 photo.

Det ble servert kaffe, ett glass likør, kake og dansemusikk. Det var den tradisjonelle, årlige hattefesten på sykehjemmet, arrangert av aktivitørene i år etter år. Våre virkemidler var beskjedne og enkle, men resultatet var ganske fornøyelig. Continue reading

Share

Gi slipp på kontrollen…vs. avlastning…

Gallery

This gallery contains 1 photo.

Jeg gruet meg noe forferdelig. Jeg bekymret meg syk for hvordan det ville bli å følge Jens til dagsenteret. Men nå hadde resten av familien satt foten ned! De var etter hvert blitt mer bekymret for meg enn for Jens. Continue reading

Share