Kontrastenes omsorg

Du er en gammel kvinne, 90 år og med et langt og sterkt liv bak deg. De siste årene har du beveget deg inn i skyggenes land, og du, du er også en skygge. Vi aner konturene av deg, av styrken og vennligheten din, men du er bare en skygge av deg selv. Du er sterkt preget av demenssykdommens definitive og nådeløse grep. Du stryker meg med varme, takknemlige hender og sier «du er snill du lillemor». Du søker mitt hode med ditt hode, og viser en trygghet og takknemlighet som er verdig en mor. Men jeg er ikke din mor. Vi er ikke i familie. Jeg hjelper deg med en av dagens små tjenester, og jeg kan se at du kjenner omsorgen fra meg. Du forstår kanskje ikke situasjonen. Forkleet jeg tar på deg når du skal spise. Jeg kommenterer hva jeg gjør med noen enkle ord. Jeg vet ikke om du forstår ordene, men jeg ser at du forstår omsorgen. Du har pent tøy på. De flittige hendene dine finner ikke alltid de rasjonelle løsningene når maten skal inntas. De varme, sterke hendene dine løser ikke lengre praktiske oppgaver med en selvfølgelighet.  Det hender du smører syltetøy på servietten og heller juice på brødbiten. Du deler alltid brødskiven din opp i små biter. Du plukker brødskiva fra hverandre, bit for bit. Det er ikke alltid jeg rekker å hjelpe deg før du spiser den opp, helt tørr. «Maten er god», sier du. Vi koser oss med maten sammen. Kaffen er god. Vi har god tid. Frasen du ofte bruker er ikke alltid en frase, den passer perfekt til situasjonen.. «Vi tar det med ro, da går det bra». Omsorgsrollen i et demensperspektiv gir mening og føles godt. Du er utrolig takknemlig og det er lett å hjelpe.

Du er en gammel mann, nesten 90 år og med et langt og sterkt liv bak deg. De siste årene ligger i skyggeland, i en demenssykdoms definitive og nådeløse grep. Du husker mye, du mestrer en hel del, men du glemmer mer og mer, og det får fatale følger. Hukommelsessvikt, handlekraft og impulsivitet er ingen ønsket kombinasjon. Men sånn er det med deg. Du ser på meg med fortvilelse og sinne. Du er ikke sint på meg, du er sint på livet som du ikke lengre forstår. Du husker ikke valgene du gjør, og du raser når det får konsekvenser. Det er ikke så lett å være sint på livet. Sinne plasserer du på noen nære personer som du forventer noe av. Du er sint fordi du må være på institusjon mot din vilje. Du er glad jeg kommer på besøk. Du gleder deg til jeg kommer. Jeg er et av lyspunktene i uka. «Jeg skjønner ikke hvordan de fikk meg hit», sier du. «Det er som jeg besvimte og våknet opp her». Du ser på meg med fortvilelse, men er glad for at jeg er der. Du stoler på meg. Jeg er en av de siste du ennå stoler på. Jeg føler meg som en sviker. Du husker ikke at jeg fulgte deg hit. Du husker ikke at du var enig i det. Du husker ikke at vi gruet oss begge to, men at vi tross alt var glade for at du hadde fått «en plass». Jeg har gitt opp å minne deg på det. Det er da også ganske innviklet. Du er forbi stadiet med rasjonell tenkning.  Du agerer i henhold til følelsene dine. Du har bestemt deg for å ha gode følelser rettet mot meg. Vi har hatt mange gode opplevelser sammen. Er det ekko av disse opplevelsene, følelsene det førte til, ligger de lagret ett eller annet sted inne i deg? Du trenger meg i demenssykdommens tåkeland. Jeg vet du må ha «denne plassen», og vi må gjøre det beste ut av det. Omsorgsrollen i et demensperspektiv er full av kontraster. Demenssykdommens brutalitet bringer livets store spørsmålet frem i tankeverdenen min.

 

Cathrine 3/4-17

 

Share

Måltidets muligheter: voff-voff, mjau-mjau!

Gallery

This gallery contains 1 photo.

Gerd har blitt trygg i dagsentergruppen. Slik var det ikke i begynnelsen, men det har heldigvis endret seg. Nå ankommer hun som oftest blid, litt euforisk, med ungdommelig glød og stadig noe hun har lyst til å fortelle. Continue reading

Share

Institusjonsmåltider, ernæring og miljøarbeid eller ernæring og snyltespising?

Gallery

This gallery contains 1 photo.

Måltidene i en avdeling med fokus på miljøarbeid er så mye mer enn mat! Det er en atmosfæreskapende arena for samtale og samvær. Det er en arena hvor det er naturlig å bli sett, hørt og bekreftet, identiteten vår blir styrket! Et måltid er en arena hvor personalet kan observere uten at det er påfallende. Et måltid er ett naturlig samlingspunkt .. Continue reading

Share