Kontrastenes omsorg

Du er en gammel kvinne, 90 år og med et langt og sterkt liv bak deg. De siste årene har du beveget deg inn i skyggenes land, og du, du er også en skygge. Vi aner konturene av deg, av styrken og vennligheten din, men du er bare en skygge av deg selv. Du er sterkt preget av demenssykdommens definitive og nådeløse grep. Du stryker meg med varme, takknemlige hender og sier «du er snill du lillemor». Du søker mitt hode med ditt hode, og viser en trygghet og takknemlighet som er verdig en mor. Men jeg er ikke din mor. Vi er ikke i familie. Jeg hjelper deg med en av dagens små tjenester, og jeg kan se at du kjenner omsorgen fra meg. Du forstår kanskje ikke situasjonen. Forkleet jeg tar på deg når du skal spise. Jeg kommenterer hva jeg gjør med noen enkle ord. Jeg vet ikke om du forstår ordene, men jeg ser at du forstår omsorgen. Du har pent tøy på. De flittige hendene dine finner ikke alltid de rasjonelle løsningene når maten skal inntas. De varme, sterke hendene dine løser ikke lengre praktiske oppgaver med en selvfølgelighet.  Det hender du smører syltetøy på servietten og heller juice på brødbiten. Du deler alltid brødskiven din opp i små biter. Du plukker brødskiva fra hverandre, bit for bit. Det er ikke alltid jeg rekker å hjelpe deg før du spiser den opp, helt tørr. «Maten er god», sier du. Vi koser oss med maten sammen. Kaffen er god. Vi har god tid. Frasen du ofte bruker er ikke alltid en frase, den passer perfekt til situasjonen.. «Vi tar det med ro, da går det bra». Omsorgsrollen i et demensperspektiv gir mening og føles godt. Du er utrolig takknemlig og det er lett å hjelpe.

Du er en gammel mann, nesten 90 år og med et langt og sterkt liv bak deg. De siste årene ligger i skyggeland, i en demenssykdoms definitive og nådeløse grep. Du husker mye, du mestrer en hel del, men du glemmer mer og mer, og det får fatale følger. Hukommelsessvikt, handlekraft og impulsivitet er ingen ønsket kombinasjon. Men sånn er det med deg. Du ser på meg med fortvilelse og sinne. Du er ikke sint på meg, du er sint på livet som du ikke lengre forstår. Du husker ikke valgene du gjør, og du raser når det får konsekvenser. Det er ikke så lett å være sint på livet. Sinne plasserer du på noen nære personer som du forventer noe av. Du er sint fordi du må være på institusjon mot din vilje. Du er glad jeg kommer på besøk. Du gleder deg til jeg kommer. Jeg er et av lyspunktene i uka. «Jeg skjønner ikke hvordan de fikk meg hit», sier du. «Det er som jeg besvimte og våknet opp her». Du ser på meg med fortvilelse, men er glad for at jeg er der. Du stoler på meg. Jeg er en av de siste du ennå stoler på. Jeg føler meg som en sviker. Du husker ikke at jeg fulgte deg hit. Du husker ikke at du var enig i det. Du husker ikke at vi gruet oss begge to, men at vi tross alt var glade for at du hadde fått «en plass». Jeg har gitt opp å minne deg på det. Det er da også ganske innviklet. Du er forbi stadiet med rasjonell tenkning.  Du agerer i henhold til følelsene dine. Du har bestemt deg for å ha gode følelser rettet mot meg. Vi har hatt mange gode opplevelser sammen. Er det ekko av disse opplevelsene, følelsene det førte til, ligger de lagret ett eller annet sted inne i deg? Du trenger meg i demenssykdommens tåkeland. Jeg vet du må ha «denne plassen», og vi må gjøre det beste ut av det. Omsorgsrollen i et demensperspektiv er full av kontraster. Demenssykdommens brutalitet bringer livets store spørsmålet frem i tankeverdenen min.

 

Cathrine 3/4-17

 

Share

Demenslandsbyer provoserer meg

Gallery

Er det lov å si noe sånt a? Egentlig så er det ikke demenslandsbyer som provoserer meg, men mangel på sykehjemsplasser. Jeg leser i dag i min lokalavis, Tønsbergs Blad, som siterer fra Høyres landsmøte i helgen. Her vises det til Høyres omsorgsutvalg som annonserer et skifte i omsorgssektoren. Det skal legges vekt på at alle skal kunne bo hjemme så lenge de ønsker Continue reading

Share

Topp-tur med Gro og sekken

Gallery

[Translate] «Gro med sekken»!! Tidlig på 70 tallet figurerte det en gutt på NRK som gikk under navnet «Stian med sekken». I sekken hans var det sanger. I Vestfold nå i 2014, finnes det en musikkformidler som jeg vil kalle … Continue reading

Share

Hjem kjære hjem..

Gallery

…Sykehjem… Den gamle kvinnen jeg går hånd i hånd med leser sakte. På tross av hennes betydelige demenssymptomer, påfallende kognitive svikt, så er leseferdigheten gledelig til stede. Jeg har sett hun har lest i avisen også, og jeg har sett alt hun ikke mestrer. Det er ganske mye dessverre. Jeg lurer på hva hun tenker når hun ser skiltet Sykehjem. Tenker hun over ordet, eller er lesingen bare en automatisk handling, et produkt av prosedural-hukommelsen? Så imponerer hun meg med en god refleksjon. Continue reading

Share

Med hjertet og hjernen i demensomsorgen

Gallery

This gallery contains 1 photo.

Da jeg begynte å skrive på denne bloggen for 2 år siden, hadde jeg ambisjoner om å skrive en slags fag-prosa. Både indignasjon og begeistring var motivasjonsfaktorer for skriveriene. Indignasjon, fordi man kan ane at mange med demens lider unødvendig på grunn av misforståelser og kunnskapsmangel. Begeistring, fordi det i like mange tilfeller er svært lite som skal til, for å gjøre en forskjell, for å gjøre livet litt lysere. Jeg hadde ambisjoner om å formidle ulike sider av demensomsorgen. Ulike sider… til nå har jeg berørt svært få av de mørke sidene. I dag berører jeg den sorteste av de sorte.. Continue reading

Share

Levende hund vs. selrobot

Gallery

This gallery contains 1 photo.

Den pårørende som stod der med den herlige lille hunden i bånd var i hvert fall ikke i tvil om hva hun mente. Levende hund er mye bedre enn en mekanisk sel! I utgangspunktet er jeg selvfølgelig enig, men Continue reading

Share

HJELP – jeg har blitt institusjonalisert…………….!

Gallery

This gallery contains 1 photo.

I min verden brukes dette begrepet om pasienter som har vært på sykehjem en stund, og det er ikke positivt ladet. Ei heller er det positivt ladet når vi bruker det om personalet, og for noen dager siden ble jeg minnet på det – jeg blir også institusjonalisert… Continue reading

Share

For den som synes miljøbehandling er «helt gresk», så velger jeg i dag latin..

Gallery

This gallery contains 1 photo.

Curriculum vitae, CV – ett viktig verktøy i demensomsorgen!
Men vi kaller det ikke CV. Ikke det jeg har hørt i hvert fall. I demensomsorgen har vi valgt mer bokstavrike ord. Vi bruker isteden disse ordene: personopplysningsskjema, bakgrunnsopplysningsskjema, og i tidligere tider, ganske villedende i denne sammenheng: annamneseskjema. Mye enklere med bare CV! Continue reading

Share

Aside

Jeg har møtt mange personer med demens. På denne bloggen skriver jeg om noen av møtene.
Hvorfor?
Fordi jeg har lyst til å motivere deg til å forstå at du og jeg kan påvirke hvordan det er å leve med denne sykdommen. Vi kan gjøre vondt verre, og vi kan gjøre det vonde mindre smertefullt. Venn, helsepersonell, pårørende, vi kan påvirke demensforløpet.
Jeg håper å gi personer med demens økt anerkjennelse gjennom mine historier om dem. Å få en demenssykdom er en strabasiøs reise som blottstiller vår innerste sårbarhet. Det krever både mot og styrke å stå oppreist, det krever mot og styrke å ta imot hjelp, og det krever at noen er der for å hjelpe.

Men dette er ikke en fag-blogg, bare hverdagshistorier og metaforer som jeg forsøker å smelte sammen. 

Velkommen til Demensperspektiv
Cathrine

 

Share