Munchs hus

9k

– «Det har vært en fantastisk dag» – «Så fint med avveksling» – «Tusen takk for det dere gjør for oss» – ….

Rosen er uten ende, både nye og friske superlativer, og mange som kommer repeterende, – det er jo tross alt personer med demens vi snakker om her.
Da tårene så triller i takknemlighet ved dagsenterdagens slutt, når vi ser tilbake på dagens tur til Munchs hus i Åsgårdstrand, da kjenner jeg at jeg har en fantastisk jobb.

Vi mestret å få til en tur til Munchs hus! Til huset i den bratte skråningen med brostein og trappeheller fra forrige år-tusen, med både krykker og vonde rygger. Vi mestret å nå inn til nye og skeptiske brukere og skape trygghet, trivsel og begeistring. Vi mestret for en gangs skyld å gi noe til de brukerne som fungerer best, de som alltid må vente på de andre, de som alltid er sultne på «noe mer».
Gaidens beskrivelse av kunstnerens liv var kultur av ypperste klasse som brukerne så ut til å få med seg, de stillet spørsmål og var imponerende tilstede.

Suksessfaktorene er flere, men en viktig faktor, la meg kalle det hjerter esset, er at vi ikke var så mange. Av ulike årsaker ble antallet 6 brukere og 2 personal. Hvis ikke akutte problemer oppstår, har vi god anledning til å se hver og en, og med det skape kvalitets-turer med dette antallet. Det er derfor med en liten klump i magen at vi nå er i ferd med å bli både 9 og 10 brukere daglig på denne gruppen. Litt flaut å kjenne på tanken, at vi må satse på fravær for å kunne gjøre disse kvalitets-opplevelsene. For dette er behandling som fungerer, miljøbehandling som begrenser demenssymptomene, som retter ryggen på de som må bøye seg for sine kognitive tap, som fremkaller tårer i takknemlighet over gode opplevelser.

Kvantitet og kvalitet, to motpoler? Jeg håper ikke det, vi har fremdeles, spar ess, ruter ess og kløver ess på hånda. Faglig kompetanse, kontinuitet ved kjent personale og engasjert tilstedeværelse.

Cathrine 23/8-17

 

Share

Den hellige skrift

Han kaller det for det, vår gjest på dagsentret, når han får den lille gule notatboka i hånden ved dagens slutt. Smilet er stort og mannen holder notatboken frem som et trofé,
den hellige skrift.

«Hun som venter hjemme blir så glad når hun får denne, hun setter stor pris på det», sier han videre, og tusler på ustødige ben ut i garderoben for å finne sin jakke. Lue og vanter er godt plassert i lommene, full kontroll, nesten. Han er usikker på hva han skal gjøre med skjerfet, begynner å kneppe buksen opp for å stappe det ned der. Han får hjelp naturligvis, og han veiledes ut i en ventende kommunal buss for å kjøre hjem med sin hellige skrift.

I den gule notatboka står stikkord fra dagen vår, hva vi har spist, om vi har gått tur, har vi hatt høytlesing og sang, aktiviteter. Noe å snakke om når den hellige skrift åpnes der hjemme. For når hukommelsen svikter kan man ikke lengre fortelle hva som har skjedd i løpet av en hel dag borte fra hjemmet. Det er ikke uvanlig at man er helt «stile inne i hodet» hvis man blir spurt om fakta. Den som venter hjemme er naturlig nok nysgjerrig på hva som har skjedd i alle disse timene. Da kan det nesten være for en hellig stund å regne, når dagens opplevelser kommer mot deg i form av enkle ord i en liten notat bok.
Akkurat da tenker jeg at det er lett å gi de gode opplevelsene. Det tar ikke så lang tid heller.
For å sitere Anne Marie Mork Rokstad: Det tar like kort eller lang  tid å løfte noen som og krenke noen. 

Cathrine 8/4-17

 

Share

Demenslandsbyer provoserer meg

Gallery

Er det lov å si noe sånt a? Egentlig så er det ikke demenslandsbyer som provoserer meg, men mangel på sykehjemsplasser. Jeg leser i dag i min lokalavis, Tønsbergs Blad, som siterer fra Høyres landsmøte i helgen. Her vises det til Høyres omsorgsutvalg som annonserer et skifte i omsorgssektoren. Det skal legges vekt på at alle skal kunne bo hjemme så lenge de ønsker Continue reading

Share

Amor i alderdommen

Gallery

This gallery contains 1 photo.

..tabloidoverskriften for «Livet etter diagnosen» – Demensdagene 2014.

For ordens skyld, jeg skriver dette fordi hver eneste person med demens jeg møter, får meg til å ønske å bidra til en god demensomsorg, til noe som er bedre enn i dag. Jeg har tro på at world wide web er en god formidlings-arena. Continue reading

Share

Med hjertet og hjernen i demensomsorgen

Gallery

This gallery contains 1 photo.

Da jeg begynte å skrive på denne bloggen for 2 år siden, hadde jeg ambisjoner om å skrive en slags fag-prosa. Både indignasjon og begeistring var motivasjonsfaktorer for skriveriene. Indignasjon, fordi man kan ane at mange med demens lider unødvendig på grunn av misforståelser og kunnskapsmangel. Begeistring, fordi det i like mange tilfeller er svært lite som skal til, for å gjøre en forskjell, for å gjøre livet litt lysere. Jeg hadde ambisjoner om å formidle ulike sider av demensomsorgen. Ulike sider… til nå har jeg berørt svært få av de mørke sidene. I dag berører jeg den sorteste av de sorte.. Continue reading

Share

Jeg har gledet meg til hver kurskveld!

Gallery

For en herlig tilbakemelding å få! Tusen-tusen takk! Både dette og andre «god-ord» har blitt avlevert fra deltagerne på vinterens kurs, for pårørende til personer med demens i Tønsberg. Vi har vært 4 kommune-ansatte som har lagt føringene for kurset, og lent oss godt til de tre som var «teknisk vertskap» fra Røde Kors. Akkurat nå kjenner jeg på gleden over at vi har bidratt til å gjøre en forskjell for noen. «Make a difference» – jepp! God følelse! Continue reading

Share

Gjeste-blogger deler opplevelse på dagsenter

Gallery

En vanlig dag ved vårt Dagsenter (for personer med demens) er over. De fleste er på vei ut til bussen for å bli kjørt hjem. En av brukerne kommer inn og sier at han vil lese et dikt til oss. Han leser diktet under, tar til tårene og sier: «Dere ser meg her ved Dagsenteret, – og det vil jeg takke dere for!» Continue reading

Share

Stemningsrapport etter Demensdagene 2012

Gallery

This gallery contains 1 photo.

– Er forventningene innfridd?
Nå har jeg vært der! Demensdagene 2012 er opplevet, inntatt, vurdert, men ennå ikke helt absorbert.
Interessant, slitsomt og ganske gigantisk! Oslo Kongressenter får terningkast 6. Her var det flyt og kapasitet. Det samme kan man si om foreleserne, for en kompetanse!
– og for noen deltagere! 676 deltagere Continue reading

Share

Aside

Jeg har møtt mange personer med demens. På denne bloggen skriver jeg om noen av møtene.
Hvorfor?
Fordi jeg har lyst til å motivere deg til å forstå at du og jeg kan påvirke hvordan det er å leve med denne sykdommen. Vi kan gjøre vondt verre, og vi kan gjøre det vonde mindre smertefullt. Venn, helsepersonell, pårørende, vi kan påvirke demensforløpet.
Jeg håper å gi personer med demens økt anerkjennelse gjennom mine historier om dem. Å få en demenssykdom er en strabasiøs reise som blottstiller vår innerste sårbarhet. Det krever både mot og styrke å stå oppreist, det krever mot og styrke å ta imot hjelp, og det krever at noen er der for å hjelpe.

Men dette er ikke en fag-blogg, bare hverdagshistorier og metaforer som jeg forsøker å smelte sammen. 

Velkommen til Demensperspektiv
Cathrine

 

Share