Munchs hus

9k

– «Det har vært en fantastisk dag» – «Så fint med avveksling» – «Tusen takk for det dere gjør for oss» – ….

Rosen er uten ende, både nye og friske superlativer, og mange som kommer repeterende, – det er jo tross alt personer med demens vi snakker om her.
Da tårene så triller i takknemlighet ved dagsenterdagens slutt, når vi ser tilbake på dagens tur til Munchs hus i Åsgårdstrand, da kjenner jeg at jeg har en fantastisk jobb.

Vi mestret å få til en tur til Munchs hus! Til huset i den bratte skråningen med brostein og trappeheller fra forrige år-tusen, med både krykker og vonde rygger. Vi mestret å nå inn til nye og skeptiske brukere og skape trygghet, trivsel og begeistring. Vi mestret for en gangs skyld å gi noe til de brukerne som fungerer best, de som alltid må vente på de andre, de som alltid er sultne på «noe mer».
Gaidens beskrivelse av kunstnerens liv var kultur av ypperste klasse som brukerne så ut til å få med seg, de stillet spørsmål og var imponerende tilstede.

Suksessfaktorene er flere, men en viktig faktor, la meg kalle det hjerter esset, er at vi ikke var så mange. Av ulike årsaker ble antallet 6 brukere og 2 personal. Hvis ikke akutte problemer oppstår, har vi god anledning til å se hver og en, og med det skape kvalitets-turer med dette antallet. Det er derfor med en liten klump i magen at vi nå er i ferd med å bli både 9 og 10 brukere daglig på denne gruppen. Litt flaut å kjenne på tanken, at vi må satse på fravær for å kunne gjøre disse kvalitets-opplevelsene. For dette er behandling som fungerer, miljøbehandling som begrenser demenssymptomene, som retter ryggen på de som må bøye seg for sine kognitive tap, som fremkaller tårer i takknemlighet over gode opplevelser.

Kvantitet og kvalitet, to motpoler? Jeg håper ikke det, vi har fremdeles, spar ess, ruter ess og kløver ess på hånda. Faglig kompetanse, kontinuitet ved kjent personale og engasjert tilstedeværelse.

Cathrine 23/8-17

 

Share

Den hellige skrift

Han kaller det for det, vår gjest på dagsentret, når han får den lille gule notatboka i hånden ved dagens slutt. Smilet er stort og mannen holder notatboken frem som et trofé,
den hellige skrift.

«Hun som venter hjemme blir så glad når hun får denne, hun setter stor pris på det», sier han videre, og tusler på ustødige ben ut i garderoben for å finne sin jakke. Lue og vanter er godt plassert i lommene, full kontroll, nesten. Han er usikker på hva han skal gjøre med skjerfet, begynner å kneppe buksen opp for å stappe det ned der. Han får hjelp naturligvis, og han veiledes ut i en ventende kommunal buss for å kjøre hjem med sin hellige skrift.

I den gule notatboka står stikkord fra dagen vår, hva vi har spist, om vi har gått tur, har vi hatt høytlesing og sang, aktiviteter. Noe å snakke om når den hellige skrift åpnes der hjemme. For når hukommelsen svikter kan man ikke lengre fortelle hva som har skjedd i løpet av en hel dag borte fra hjemmet. Det er ikke uvanlig at man er helt «stile inne i hodet» hvis man blir spurt om fakta. Den som venter hjemme er naturlig nok nysgjerrig på hva som har skjedd i alle disse timene. Da kan det nesten være for en hellig stund å regne, når dagens opplevelser kommer mot deg i form av enkle ord i en liten notat bok.
Akkurat da tenker jeg at det er lett å gi de gode opplevelsene. Det tar ikke så lang tid heller.
For å sitere Anne Marie Mork Rokstad: Det tar like kort eller lang  tid å løfte noen som og krenke noen. 

Cathrine 8/4-17

 

Share

Tante Synøves georginer

Gallery

This gallery contains 1 photo.

Langbordet som brukerne skulle spise ved før de skulle kjøres hjem fra Dagsenteret bugnet av georginer. Åtte store buketter på rad og rekke. Georginer er noen fantastisk flotte blomster! De finnes i alle størrelser, i alle farger, doble og triple, med og uten frynser – og jeg vet ikke hva. Ett av naturens mange kunstverk, og på vårt bord var det en overflod av dette denne dagen! Continue reading

Share

Hvordan stoppe regnet?

Gallery

This gallery contains 2 photos.

Jeg kjørte i sommer i kraftig regnvær. Plutselig streiket vindusviskerne! Alle detaljer forsvant i ett slør av regn på ruta. Etter hvert ble sløret som ett teppe av vann som det var umulig å skimte annet enn konturer gjennom, og knapt nok det.
Jeg tror at mange personer rammet av demens har det sånn. At det ligger et slør over livet og rasjonelle handlinger blir vanskelig. Hvordan klare å holde seg i sin vei-bane når den nesten ikke er synlig? Hvordan bedømme avstand til de andre trafikantene? Continue reading

Share

Dagtilbudet

Gallery

This gallery contains 1 photo.

Min kone er så sosial. Hun vil gå i grupper og på trim. Vi har det bra hjemme. Sammen. Noen ganger føler jeg at hun ikke er enig. Hun sier hun er glad i meg, så sier hun at jeg bør begynne på senteret. Jeg har vanskelig for å forstå henne. Har hun truffet en annen? Continue reading

Share