Munchs hus

9k

– «Det har vært en fantastisk dag» – «Så fint med avveksling» – «Tusen takk for det dere gjør for oss» – ….

Rosen er uten ende, både nye og friske superlativer, og mange som kommer repeterende, – det er jo tross alt personer med demens vi snakker om her.
Da tårene så triller i takknemlighet ved dagsenterdagens slutt, når vi ser tilbake på dagens tur til Munchs hus i Åsgårdstrand, da kjenner jeg at jeg har en fantastisk jobb.

Vi mestret å få til en tur til Munchs hus! Til huset i den bratte skråningen med brostein og trappeheller fra forrige år-tusen, med både krykker og vonde rygger. Vi mestret å nå inn til nye og skeptiske brukere og skape trygghet, trivsel og begeistring. Vi mestret for en gangs skyld å gi noe til de brukerne som fungerer best, de som alltid må vente på de andre, de som alltid er sultne på «noe mer».
Gaidens beskrivelse av kunstnerens liv var kultur av ypperste klasse som brukerne så ut til å få med seg, de stillet spørsmål og var imponerende tilstede.

Suksessfaktorene er flere, men en viktig faktor, la meg kalle det hjerter esset, er at vi ikke var så mange. Av ulike årsaker ble antallet 6 brukere og 2 personal. Hvis ikke akutte problemer oppstår, har vi god anledning til å se hver og en, og med det skape kvalitets-turer med dette antallet. Det er derfor med en liten klump i magen at vi nå er i ferd med å bli både 9 og 10 brukere daglig på denne gruppen. Litt flaut å kjenne på tanken, at vi må satse på fravær for å kunne gjøre disse kvalitets-opplevelsene. For dette er behandling som fungerer, miljøbehandling som begrenser demenssymptomene, som retter ryggen på de som må bøye seg for sine kognitive tap, som fremkaller tårer i takknemlighet over gode opplevelser.

Kvantitet og kvalitet, to motpoler? Jeg håper ikke det, vi har fremdeles, spar ess, ruter ess og kløver ess på hånda. Faglig kompetanse, kontinuitet ved kjent personale og engasjert tilstedeværelse.

Cathrine 23/8-17

 

Share

Den hellige skrift

Han kaller det for det, vår gjest på dagsentret, når han får den lille gule notatboka i hånden ved dagens slutt. Smilet er stort og mannen holder notatboken frem som et trofé,
den hellige skrift.

«Hun som venter hjemme blir så glad når hun får denne, hun setter stor pris på det», sier han videre, og tusler på ustødige ben ut i garderoben for å finne sin jakke. Lue og vanter er godt plassert i lommene, full kontroll, nesten. Han er usikker på hva han skal gjøre med skjerfet, begynner å kneppe buksen opp for å stappe det ned der. Han får hjelp naturligvis, og han veiledes ut i en ventende kommunal buss for å kjøre hjem med sin hellige skrift.

I den gule notatboka står stikkord fra dagen vår, hva vi har spist, om vi har gått tur, har vi hatt høytlesing og sang, aktiviteter. Noe å snakke om når den hellige skrift åpnes der hjemme. For når hukommelsen svikter kan man ikke lengre fortelle hva som har skjedd i løpet av en hel dag borte fra hjemmet. Det er ikke uvanlig at man er helt «stile inne i hodet» hvis man blir spurt om fakta. Den som venter hjemme er naturlig nok nysgjerrig på hva som har skjedd i alle disse timene. Da kan det nesten være for en hellig stund å regne, når dagens opplevelser kommer mot deg i form av enkle ord i en liten notat bok.
Akkurat da tenker jeg at det er lett å gi de gode opplevelsene. Det tar ikke så lang tid heller.
For å sitere Anne Marie Mork Rokstad: Det tar like kort eller lang  tid å løfte noen som og krenke noen. 

Cathrine 8/4-17

 

Share

Kontrastenes omsorg

Du er en gammel kvinne, 90 år og med et langt og sterkt liv bak deg. De siste årene har du beveget deg inn i skyggenes land, og du, du er også en skygge. Vi aner konturene av deg, av styrken og vennligheten din, men du er bare en skygge av deg selv. Du er sterkt preget av demenssykdommens definitive og nådeløse grep. Du stryker meg med varme, takknemlige hender og sier «du er snill du lillemor». Du søker mitt hode med ditt hode, og viser en trygghet og takknemlighet som er verdig en mor. Men jeg er ikke din mor. Vi er ikke i familie. Jeg hjelper deg med en av dagens små tjenester, og jeg kan se at du kjenner omsorgen fra meg. Du forstår kanskje ikke situasjonen. Forkleet jeg tar på deg når du skal spise. Jeg kommenterer hva jeg gjør med noen enkle ord. Jeg vet ikke om du forstår ordene, men jeg ser at du forstår omsorgen. Du har pent tøy på. De flittige hendene dine finner ikke alltid de rasjonelle løsningene når maten skal inntas. De varme, sterke hendene dine løser ikke lengre praktiske oppgaver med en selvfølgelighet.  Det hender du smører syltetøy på servietten og heller juice på brødbiten. Du deler alltid brødskiven din opp i små biter. Du plukker brødskiva fra hverandre, bit for bit. Det er ikke alltid jeg rekker å hjelpe deg før du spiser den opp, helt tørr. «Maten er god», sier du. Vi koser oss med maten sammen. Kaffen er god. Vi har god tid. Frasen du ofte bruker er ikke alltid en frase, den passer perfekt til situasjonen.. «Vi tar det med ro, da går det bra». Omsorgsrollen i et demensperspektiv gir mening og føles godt. Du er utrolig takknemlig og det er lett å hjelpe.

Du er en gammel mann, nesten 90 år og med et langt og sterkt liv bak deg. De siste årene ligger i skyggeland, i en demenssykdoms definitive og nådeløse grep. Du husker mye, du mestrer en hel del, men du glemmer mer og mer, og det får fatale følger. Hukommelsessvikt, handlekraft og impulsivitet er ingen ønsket kombinasjon. Men sånn er det med deg. Du ser på meg med fortvilelse og sinne. Du er ikke sint på meg, du er sint på livet som du ikke lengre forstår. Du husker ikke valgene du gjør, og du raser når det får konsekvenser. Det er ikke så lett å være sint på livet. Sinne plasserer du på noen nære personer som du forventer noe av. Du er sint fordi du må være på institusjon mot din vilje. Du er glad jeg kommer på besøk. Du gleder deg til jeg kommer. Jeg er et av lyspunktene i uka. «Jeg skjønner ikke hvordan de fikk meg hit», sier du. «Det er som jeg besvimte og våknet opp her». Du ser på meg med fortvilelse, men er glad for at jeg er der. Du stoler på meg. Jeg er en av de siste du ennå stoler på. Jeg føler meg som en sviker. Du husker ikke at jeg fulgte deg hit. Du husker ikke at du var enig i det. Du husker ikke at vi gruet oss begge to, men at vi tross alt var glade for at du hadde fått «en plass». Jeg har gitt opp å minne deg på det. Det er da også ganske innviklet. Du er forbi stadiet med rasjonell tenkning.  Du agerer i henhold til følelsene dine. Du har bestemt deg for å ha gode følelser rettet mot meg. Vi har hatt mange gode opplevelser sammen. Er det ekko av disse opplevelsene, følelsene det førte til, ligger de lagret ett eller annet sted inne i deg? Du trenger meg i demenssykdommens tåkeland. Jeg vet du må ha «denne plassen», og vi må gjøre det beste ut av det. Omsorgsrollen i et demensperspektiv er full av kontraster. Demenssykdommens brutalitet bringer livets store spørsmålet frem i tankeverdenen min.

 

Cathrine 3/4-17

 

Share

Demenslandsbyer provoserer meg

Gallery

Er det lov å si noe sånt a? Egentlig så er det ikke demenslandsbyer som provoserer meg, men mangel på sykehjemsplasser. Jeg leser i dag i min lokalavis, Tønsbergs Blad, som siterer fra Høyres landsmøte i helgen. Her vises det til Høyres omsorgsutvalg som annonserer et skifte i omsorgssektoren. Det skal legges vekt på at alle skal kunne bo hjemme så lenge de ønsker Continue reading

Share

En personlig jogge-venn

Gallery

This gallery contains 1 photo.

Vinterens inne-trening er avviklet og jeg er ute på sommerens første joggetur. Jeg befinner meg på en populær tursti inne i et lite skogsområde. I mot meg kommer en person joggende i olabukse og vind-jakke. Det er en mann jeg har sett mange ganger før. Vanligvis går han tur sammen med noen. Continue reading

Share

Topp-tur med Gro og sekken

Gallery

[Translate] «Gro med sekken»!! Tidlig på 70 tallet figurerte det en gutt på NRK som gikk under navnet «Stian med sekken». I sekken hans var det sanger. I Vestfold nå i 2014, finnes det en musikkformidler som jeg vil kalle … Continue reading

Share

Hjem kjære hjem..

Gallery

…Sykehjem… Den gamle kvinnen jeg går hånd i hånd med leser sakte. På tross av hennes betydelige demenssymptomer, påfallende kognitive svikt, så er leseferdigheten gledelig til stede. Jeg har sett hun har lest i avisen også, og jeg har sett alt hun ikke mestrer. Det er ganske mye dessverre. Jeg lurer på hva hun tenker når hun ser skiltet Sykehjem. Tenker hun over ordet, eller er lesingen bare en automatisk handling, et produkt av prosedural-hukommelsen? Så imponerer hun meg med en god refleksjon. Continue reading

Share

Levende hund vs. selrobot

Gallery

This gallery contains 1 photo.

Den pårørende som stod der med den herlige lille hunden i bånd var i hvert fall ikke i tvil om hva hun mente. Levende hund er mye bedre enn en mekanisk sel! I utgangspunktet er jeg selvfølgelig enig, men Continue reading

Share

Jordbær vs. ugress – på en Trivselskala fra 1-10

Gallery

This gallery contains 2 photos.

Påstand: På en Trivselskala fra 1 til 10, hvor 10 er høyeste skår for opplevet trivsel og velvære, er det å føle seg til nytte den opplevelsen som gir de fleste høyest uttelling. Påstanden gjelder voksne gjennomsnittlige mennesker. Personer med demens har selvfølgelig de samme psykologiske behov Continue reading

Share