Amor i alderdommen

Mulig du ble litt skuffet, men overskriften er av typen «tabloid» og tema er «Livet etter diagnosen» – Demensdagene 2014.

Årets Demensdager gjør meg motivert, inspirert, rørt, imponert og også utmattet. To fulle dager, 2. og 3. desember, 842 deltagere inne i Oslo konferansesenter! Ble det litt snaut med oksygen? Jeg, og flere med meg, ble i hvert fall ekstremt slitne i hodet utover dagen, men dette er jo også veldig flott og storslagent! (Toalett køene er forøvrig også ganske «storslagne», det er jo flest damer blant disse 842 personene, men sant og si så tok vi oss litt til rette på herretoalettene..)

Konferansens hovedfokus var tiden mellom diagnosen stilles og inntreden i institusjon, brukermedvirkning og pårørendestøtte. Ekstremt relevant for meg som jobber med hjemmeboende personer med demens. Innholdet varierte selvfølgelig utover dette. Når så mange engasjerte fagfolk samles må det være mangfold. Det er plenumssesjoner hvor alle er, så deler vi oss i valgfrie symposium og workshops.

Jeg valgte å gå på workshop: Amor i alderdommen. Det tok meg tilbake til den tiden jeg jobbet med døgnomsorg. Både i skjermet enhet og i omsorgsboligen kjente vi på «denne utfordringen». Utfordring ja… sexolog Marie-Anne Ramuz konfronterte oss, helsefolk i offentlig omsorg, hvorfor er dette utfordrende for oss? De fleste av oss har nok en krystall-klar mening, fordi vi mange ganger ser at den ene parten i et «opptrappende forhold» er mer sårbar enn den andre, dvs. ikke lengre kan ta vare på sine egne grenser. Å sette grenser for seg selv er også en kognitiv evne som svekkes ved demens, og da har vi helsefolk et ansvar… Men våre holdninger til våre pasienters drifter, behov og aktiviteter for å tilfredsstille seg sexuelt, kan også preges av personalets personlige grenser, og da blir det feil. Personalets personlige prippenhet eller løssluppenhet skal ikke være retningsgivende for hvordan pasienter med erotiske aktiviteter blir møtt og ivaretatt. Her er det duket for etiske refleksjoner i hvert eneste tilfelle, det finnes ikke fasit. Det at man må gå inn og faglig reflektere over noe som er så privat og intimt er en utfordring i seg selv, noe det kan være vanskelig å forholde seg til. Jeg står under «miljøbehandlerfanen» med fokus på trygghet, mestring og trivsel. Hvilken av disse punktene veier tyngst i en slik refleksjon mon tro? Inne på det enkelte vaktrom? Dette er en utfordring, for vi skal også ivareta verdighet og det å bestemme selv. Samtykkekompetanse er et ord i vårt «stammespråk» med en stor betydning her. Men det gjør det ikke spesielt lettere å løse. For det er en stor forskjell på en faglig avgjørelse, og det å følge den opp på en respektfull og verdig måte..
En annen arena for oss «demensarbeidere» er det private hjem. Hva gjør vi etter et hjemmebesøk hos et par, og vi aner en vond undertone hvor vi får mistanke om overgrep? Det stikk motsatte av «Amor». Hvordan defineres ordet overgrep innenfor ekteparets tosomhet? Hva er «eldrevernet» i samfunnet, det finnes ikke en søster-etat til barnevernet.

Denne workshopen ble ett lite friminutt fra alle forskningsrapportene som preget årets demensdager. Tabeller og skalaer jeg i min hverdag ikke bruker, mye «stammespråk» for forskere. Heldigvis stemmer konklusjonene godt i forhold til egen arbeidserfaring. Heldigvis at det fokuseres på forskning. Da har vi argumenter og fakta å bygge på når vi skal argumentere for tidsbruk, behov for personell og kursavgifter i offentlig sektor.

Ett innlegg som var direkte rettet til institusjon var Bettina Husebøs innlegg om smertebehandling og demens. Utrolig viktig, let det opp hvis du jobber i våre institusjoner og ikke fikk det med deg. Her ble vi servert konkrete eksempler på ulike former for smerter koblet opp mot kroppsspråk. Eldre er så sensible for medikamenter, det kan være fatalt å velge feil. Hvordan forstå en person uten språk? Hva er din observasjon når det er legerapport og fru Hansen lider? Hva lider hun av? Er det smerter, depresjon eller uro?

Erfaringsrepresentant er et nytt ord og bytter ut det gamle «likemann». Personer, ofte nære pårørende, som forteller om egne erfaringer fra livet med en demensrammet. Denne gang var en av erfaringsrepresentantene en person som selv har Alzheimer, som fortalte om hvordan det er å leve med sykdommen. Her blir vi ydmyke, slått i bakken. Vi tror vi forstår så mye på vegne av personer med demens. Hvor ofte blir de egentlig hørt? Fantastisk foredrag som ble belønnet med stående applaus.

Helsedirektoratet kommer for første gang med retningslinjer for demensomsorgen (2016). Det vil medføre at vi må gjøre det vi sier vi gjør. Det blir spennende, for DCM-kartlegging avdekker at vi ofte tror vi yter en omsorgsfull handling, som ved kartlegging kan vise seg å være helt motsatt. Det vi tror er en uviktig gest kan være utslagsgivende for trivsel og velvære. Trivsel og velvære demper demenssymptomene. Demensomsorg er nemlig litt innviklet. God demensomsorg er ofte en praktisk handling som utføres via fokus på psykososiale behov, hvorav dette siste må være omsorgsyters hoved-fokus. Jeg tror jammen jeg vil anbefale DCM-kartlegging til helsedirektoratet for stikkprøver og oppfølging av retningslinjene.

Jeg nevner genforskning, en ekstremt spennende forskning som har blitt teknisk mulig de siste 10 år. Pga. innsamlingsaksjonen har også på Alzheimer-gåten fått sin egen genforskning hvor genene våre «ligger under lupen». Det tar tid å få svar. Ligger løsningen på gåten i genene?

Vi fikk svart på hvitt hva det koster en kommune å opprettholde ett tilbud til den hjemmeboende brukeren, kontra hva det koster en kommune å gi omsorgen i institusjon. Fra 10 000 kr (varierer selvfølgelig med innholdet i tjenesten) måneden til 100 000 kr i måneden fra den dagen man går fra å være hjemmeboende til å bli pasient i institusjon. Kommuner må være kreative. Jeg er veldig glad for at vi i vår kommune har fått en egen demenskoordinator som løfter blikket, ser helheten skal bidra med hensiktsmessige løsninger.

Cathrine

 

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *