Marie finner seg overraskende lett til rette på Solgløtt. Hun har kommet til en avdeling med en moderne avdelingskultur som har oppdatert kunnskap om miljøbehandling. Personalet har alle vært på kurs i regi av Nasjonalt kompetansesenter. Kommer det nytt personalet til, så prioriteres det kurs.
Lederen på avdelingen er en klippe, en varm og klok person som veileder personalet i å blande fag med nærhet og tilstedeværelse. Hun sitter i morgenrapporten hver morgen og fordeler oppgaver og drøfter pasientenes behandling og behov. Hun har høye krav til personalet sitt. Alle pasientene har flere diagnoser og skal ha riktig og god behandling. Marie er aktiv, sterk og ivrig etter å være til nytte, og for henne må det tilrettelegges oppgaver. Her oppstår ikke det samme kaoset som hjemme. Her er personalet forberedt og forenkler og tilpasser aktivitetene etter beste evne. Motivasjonen for personalet er at pasientene skal oppleve mestring og trivsel. Det har en positiv effekt på demenssymptomene og pasientenes stemningsleie. Riktig miljøbehandling forebygger uro og depresjon.
En sensommerdag sitter et av personalet og Marie ute på terrassen med et lite hånd-arbeide. Pleieren syr, Marie betrakter. Det er små runde lapper som skal tråkles rundt med nål og tråd. De har lavendel i hagen og noen har kommet på at det går an å lage små dufteposer. Dette enkle hånd-arbeide kan sikkert pasientene hjelpe til med! Pleieren, som har sett Marie gni hårbørsten i grundige tak over håndvasken når håret skal børstes, har bange anelser. Vil Marie klare dette? Marie betrakter pleieren som tråkler grove sting opp og ned langs kanten av lappen. Det ser lett ut. Marie tenker på alle plaggene hun har sydd til barna sine. Dette bør hun greie! Pleieren ser på henne, smiler og byr henne lappen. Marie tar den modig og prøver noen sting. Dette bør gå bra! Nålen er kjent og kjær i hånden og det føles riktig. Det er godt å kunne være til nytte! Hun tar ett overblikk over lappen og kjenner en vond følelse i magen… Stingene hun har sydd går ikke langs kanten i ordnet rekke. De går på kryss og tvers og er et skrikende bevis på alt som ikke lengre er som det var. Marie lener seg til personalet og sier lavt og fortvilet: «du må ikke si til Kjell at jeg ikke kan sy lenger..»
Hva slags fyrtårn var dette!? Å være veiviser i en sykdom, hvor pasientens dagsform preger og endrer terrenget fra dag til dag, stiller store krav til tilstedeværelse hos den som skal vise vei. Både omsorgsperson og pasient må ha mot til å prøve seg fram og undersøke små oaser langs stien. Er det en lysning, eller var det et mørkt tornekratt?? Fører dette til mestring, eller nederlag? Mestring gir trivsel og glede, nederlag kan gi ennå tyngre byrde i den negative børen. Nederlag føles allikevel ikke alt for vondt når en står tett sammen, tilstedeværelse og nærhet trøster en veifarende som kom inn i et tornekratt. Vi går videre sammen.
Det er en enkel motivasjon til aktivitet, det og bare starte opp. Da ser pasienten aktiviteten og kan gjøre et valg. Forsøke, eller la være. Har man denne ferdigheten ennå, eller har man ikke? Å være stengt ute fra å delta fordi andre velger for deg er ikke uvanlig. Å gjøre en hederlig innsats, for så å erkjenne seg slått av sykdommen man er rammet av kan bli et faktum. Intensjonen er at en person med demens på denne måten kommer i kontakt med den delen av hukommelsen som har lagret innlærte prosesser. Mange praktiske ting kan utføres bare en blir hjulpet i gang. Denne gang ble det ingen innlært prosess som kom i gang, det ble et nederlag.
Et godt fyrtårn i en trygg kjede bringer denne erfaringen tilbake til de andre, – og ideer vil dukke opp. Ideer som skal føre til at Marie kan fortsette å føle seg nyttig, dele opplevelser og ha en trygg reise i et tåkelagt landskap. At hennes dagsform og tiltagende svikt endrer kartet underveis er utfordrende for fyrtårnene. Å være et fyrtårn for Marie krever en interesse for å lese kart, Maries personlige kart….
