Måltidene i en avdeling med fokus på miljøarbeid er så mye mer enn mat! Det er en atmosfæreskapende arena for samtale og samvær. Det er en arena hvor det er naturlig å bli sett, hørt og bekreftet, identiteten vår blir styrket! Et måltid er en arena hvor personalet kan observere uten at det er påfallende. Et måltid er ett naturlig samlingspunkt hvor en rekke av miljøbehandlingens elementer er lett tilgjengelig.

Skal disse elementene innfris er det en regel uten unntak: omsorgspersonene på institusjonen, dvs. pleierne, deltar naturlig i måltidet. Pleiere og pasienter spiser ved samme bord, fra samme fat, med et likeverdig behov for et pent anrettet måltid og med god TID.

Heldigvis er det sånn mange steder, at dette inngår i pleiernes oppgaver, og heldigvis finnes det skjermede rom for måltider. Arenaen for måltidet, spiserommet eller kjøkkenet, skal ikke være «transitthall» for ankomst og avgang av andre travle pleiere. Nei! Skal den gode praten (og maten) kunne flyte naturlig og trykt så skal man ikke brått bli avbrutt av diverse praktiske anliggende. For hvordan opplever en person, med sviktende oppmerksomhet, å holde tråden i en praktisk handling eller en samtale hvis det skjer flere ting på en gang? Grupper som samles med den hensikt at mestring, trivsel og hygge skal oppnås, må få respekt fra resten av bedriftens travle aktiviteter. Fred og ro rundt måltidet! Personer med demens bør få ha skjermede måltider.

Snyltespising? Det er en selvfølge at institusjonen dekker utgifter til enkel, faglig dokumentert behandling. Deltar personalet i måltidet for å utøve miljøbehandling er det en selvfølge at man spiser av institusjonens mat. Dette kan i denne sammenheng betraktes som «materiale» til «aktiviteten» måltid. Det er også en selvfølge at profesjonelle pleiere har «edruelighet» og respekterer institusjonens budsjett og ikke «fråtser». Det er også en selvfølge at ikke flere personal enn det som er faglig nødvendig deltar i måltidet. For å skape gruppedynamikk kan det være en fordel å være to. Personalet kan «spille på hverandre» og sette preg på atmosfæren ved å bruke hverandre i samtalene med pasientene. Pleiere med god relasjonskompetanse balanserer dette uten «å snakke over hodet på» pasientene.

De institusjonene som jobber med miljø og trivsel for sine pasienter, og ikke legger til rette for at personalet skal bruke måltidene som en mulighet for miljøbehandling, bør revurdere.

For mange pasienter smaker maten bedre når måltidet har dette fokuset, i tillegg kommer effekten av miljøbehandling.

Forventet effekt, – miljøbehandlingens dempede symptomer, fri for bivirkninger:

• Avledning fra uro
• Økt velvære
• Bedret grunnstemning
• Økt grad av våkenhet
• Bedret nattesøvn
• Mindre fokus på smerte
• Redusert medisinering
• Endring av demensforløpet
  

Den første lille historien fra et måltid :

Hansen har handlingssvikt. Det kan være plundrete med måltider. Personalet overtar tidvis og hjelper han med å forsyne seg og smøre brødskivene. Dagene er ikke like for Hansen. Noen ganger ordner han den ene brødskiven etter den andre, de ligger på asjetten når han smører på, og han velger ett og ett pålegg, ikke flere på samme skive. Han sitter ved måltidet så lenge alle sitter. Reiser en seg opp, hender det Hansen finner på å følge etter. På tross av sine handlingssvikt fungerer ennå mange praktiske prosesser, det som på fagspråk kalles prosuderalhukommelsen. Den er ikke så skadet av demensen, som selve «startbryteren», evnen til å komme i gang. Denne evnen har en betydelig skade hos Hansen.

Dette måltidet gikk fint og i Hansens favør. De andre småprater rundt han uten at han tar notis av det. Hansen hører også ekstremt dårlig og kommunikasjon er en utfordring. Han passer ikke helt inn Hansen, men når alt er tilrettelagt får vi allikevel inntrykk av en staut, flott personen med en selvfølgelig plass i en liten sosial arena. Da er han er rakrygget og blid.

Så blir måltidet avbrutt, av en ubetydelig detalj for oss med kognitive evner, men av en brusende brottsjø for en med kognitive svikt.

Personalet reiser seg opp for å snakke med noen som kom inn i rommet. Kanskje Hansens ødelagte «startbryter» med det fikk en beskjed om at måltidet var over? Han reiser seg også opp. Hansen har sine innlærte prosesser, og som han pleier når han er ferdig med måltidet begynner han å rydde av bordet. Innen personalet er tilbake ved bordet har en av de andre pasientene latt seg provosere av at Hansen tar ting fra bordet før måltidet er ferdig. Fru Nilsen, hvis mest iøynefallende symptom er ukritiske utblåsninger helt blottet for empati. Med sin høye skarpe stemme lar hun Hansen få høre hvor dum han er. Personalet kommer ilende og «heller olje på opprørt hav». Hansen som hører dårlig og sjelden sier noe selv, sier: «Nå fikk jeg kjeft».

Denne brusende brottsjøen legger seg, bena får kontakt med underlaget, fotfeste etableres og reisen går videre i Tåkelandet Demens. Men denne brottsjøen, som personalet var klar over at kunne komme, fikk Hansen litt ut av balanse en stund.  Fru Nilsen fikk muligens en sterkere opplevelse av brottsjøen og ble stående naken ett øyeblikk, til sjøen la seg igjen.  Vi bør ha en molo, med den holder vi de grove bølgene på utsiden, vi lager et skjermet miljø. Vi inngår i det miljøet naturlig og det er stille sjø på innsiden. En inngangsbillett for å høre til bak denne moloen er: vi spiser med pasientene. Nå er det fullt mulig at de reisende i Tåkelandet Demens likevel lager bølger for hverandre. Hva gjør vi med det?