Hjem kjære hjem..

…Sykehjem… Den gamle kvinnen jeg går hånd i hånd med leser sakte. På tross av hennes betydelige demenssymptomer, påfallende kognitive svikt, så er leseferdigheten gledelig til stede.  Jeg har sett hun har lest i avisen også, og jeg har sett alt hun ikke mestrer. Det er ganske mye dessverre. Jeg lurer på hva hun tenker når hun ser skiltet Sykehjem. Tenker hun over ordet, eller er lesingen bare en automatisk handling, et produkt av prosedural-hukommelsen? Så imponerer hun meg med en god refleksjon. Uanstrengt deler hun ordet opp i sine to deler: … «Sykehjem»… «syk er jeg jo ikke, men et hjem hadde jo vært koselig».  Jeg synes hun sier det så flott, både fordi hun sier det ettertenksomt på sin vakre dialekt, men også fordi det er ekstremt tidsaktuelt.

Vi har mange personer med demens som ikke er syke i den forstand at de har behov for pleie og stell. De har et omsorgsbehov, et behov for et hjem med omsorgspersoner som legger hverdagen til rette. I et slikt hjem blir tilhørighet, mestring, trivsel og trygghet tilgjengelig. Det kan være hjemme i eget hjem sammen med pårørende, eller det kan være i tilrettelagt bolig, «omsorgsbolig for personer med demens» som det het i vår kommune. Nå tror jeg det heter «bemannet bolig».

Jeg husker vi startet opp en av kommunens omsorgsboliger for personer med demens. Dette var i 1998. Det tok tid å utforme både mål og metoder. Vi fomla lenge. Ambisjonene i personalgruppa var imponerende, men uten felles målsetting, og ditto manglende delmål og struktur på virkemidlene, ble det til tider en kamp. Det var tøft å bidra til et samarbeid hvor målene ennå ikke var forankret og kunnskapen pekte i flere retninger. Det var en utfordring å implementere og kvalitetssikre fordeling av aktivitetene på både dag og kveldsvakter. Det gikk vel egentlig over 2 år før vi begynte å være stolte av produktet vi produserte, dvs. omsorgen vi leverte, atmosfæren vi bygget og aktivitetene vi tilbød. Jeg visste ikke den gang at dette het miljøbehandling. Vi var et tverrfaglig miljø, og vi utviklet oss sammen. Det ble etter hvert veldig bra.  Jeg er stolt av målsettingen vi i personalgruppen etter flere års samarbeid omsider utformet:
BEBOEREN SKAL FØLE TRYGGHET, TILHØRIGHET OG OPPLEVE FLEST MULIG ØYEBLIKK MED TRIVSEL.
Ordlyden, øyeblikk med trivsel, er valgt med utgangspunkt i at man den gang antok at personer med demens ikke har perspektiv på egen livssituasjon, og at det er øyeblikket som teller. Mange gode øyeblikk med trivsel i løpet av en dag er en god ambisjon i et demensperspektiv. Jeg har fremdeles dette hovedmålet. Mange gode øyeblikk gjør noe med grunnstemningen og påvirker demenssymptomene. Dette er like aktuelt i dag, selv om man nå er klar over at perspektivet på egen livssituasjon er like individuelt som alt annet.

Nå er det 11 år siden jeg hadde mine arbeidsdager i omsorgsbolig for personer med demens. Siden da har jeg med sorg registrert at personalet for flere år tilbake byttet ut sitt privattøy med sykehjems-uniformer! Det ble betydelig mer pleie og stell i omsorgsboligene ble det sakt, og privattøy ble en sagablott. Direkte uttalt betyr det at en omsorgsbolig fikk mer preg av sykehjem.

Jeg tenker vemodig på deg Heidi, du var også en av «pionerene» i 1998. En av de sjeldne med erfaring fra omsorgsbolig for personer med demens.  Du kom fra vår kommunens aller første bolig av denne typen. Der hvor dere hadde vært så banebrytende, med både boform, teknologi og tverrfaglighet, at dere kom på TV i beste sende-tid tidlig på 90 tallet. Du hadde god erfaring som du villig delte, og jeg husker du sa dette på et av de første personalmøtene:
«På søndager tar vi på oss hvit bluse jenter, det minner beboerne på at det er søndag, også er det fint da, med forskjell på hverdag og helg! Det er de vant til fra før.» Og det gjorde vi, og jammen fikk vi skryt av beboerne for at vi var fine. «Ja det er jo søndag i dag», sa vi da, og realitetsorienterte uanstrengt og estetisk!
Generasjonen som pyntet seg med hvite bluser på søndager er en utdøende generasjon. Men de som trenger et hjem, en omsorgsbolig for personer med demens, og ikke et sykehjem, ja de blir det flere og flere av. Vi må ta vare på omsorgsboligene for personer med demens. Det betyr nødvendigvis flere sykehjemsplasser.

Helt ubeskjedent, tuftet på min erfaring fra denne type hjem sier jeg i klartekst:
En bolig for personer med demens, den er for personer med demens! Det er ikke et sykehjem! Det er et bofellesskap for beboere med en demenssykdom hvis primærbehov er miljøbehandling. I et bofellesskap av denne typen blir med-beboere nye venner som du kan ha glede av å oppleve hverdagen med. «Syk er jeg ikke», sa den gamle kvinnen ved min side, og satte uten å vite det fingeren på denne sakens kjerne. En omsorgsbolig skal stimulere ressursene dine, for du er ikke syk i den tradisjonelle forstand!

 

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *