Jeg gruet meg noe forferdelig. Jeg bekymret meg syk for hvordan det ville bli å følge Jens til dagsenteret. Men nå hadde resten av familien satt foten ned! De var etter hvert blitt mer bekymret for meg enn for Jens. Det var også tydelig, at det begynte å gå utover helsen min, det å ha heldøgns ansvar for min demensrammede ektefelle.
Jeg ville, – og jeg ville ikke takke ja til dagtilbudet. Jens hadde ikke begrep om hva det var vi skulle. Han trodde han var i fast jobb, han trodde barna var små, han trodde han var den handlekraftige, pålitelige og ansvarsfulle personen som han var når han var sterkest i livet. Og for en mann han har vært! Autoritær, ja, men med en verdig og fin fremferd som hadde gitt han en solid posisjon i lokalsamfunnet. Vital, sjarmerende, trygg, virkelig familiens «bauta».
Nå var han en skygge. Innimellom fikk jeg øye på den sjarmerende mannen min, men som oftest var det virvar, frustrasjoner, apati, kaos. Hva gjør en fortvilet familie når Alzheimer rammer familiens «Bauta»? Den dagen jeg hadde latt Jens være alene noen timer, og han hadde demontert deler av husets fyringsanlegg, ja da ble det jo også farlig. Når jeg ikke lengre kunne gå fra han noen minutter, da må en jo ha avlastning, jeg forstod det, men strittet imot.
- Skal Jens vase rundt og skjemme seg ut blant fremmede? Han gjør jo så mye rart. Det kommer til å bli så uverdig! Jeg kan ikke gjøre dette mot han, men jeg orker ikke å stå opp mot barnas krav lengre, og jeg må få hvile, jeg må til frisøren, jeg må handle, det er så mye jeg må. Nå SKAL han på dagsenter! Det er enten dagsenter, eller innleggelse på korttidsavdeling. Det siste vil jeg i hvert fall ikke. Skal han skjemme seg ut natt og dag for unge pleiere som ikke aner hvilken flott person som han har vært? Hvordan vil de behandle han? Hvordan vil han takle det? Han kommer til å bli snakket om, degradert for Gud og hvermann. Sender jeg han fra meg så mister jeg kontrollen.
Ja, – jeg er ekstremt sliten, men jeg har ennå en hvis kontroll, den må jeg altså gi slipp på, delvis.
Den første dagen på dagsenteret fikk jeg mange inntrykk. Det var sterkt å se andre med Alzheimer, det var trygt å se personalet behandlet dagsentergjestene med respekt. Ennå så anspent jeg var, så kunne jeg skimte et system, eller en strategi som personalet benyttet for å engasjere sine gjester. Det var ikke påfallende og barnliggjørende, men det var noe med måten de kommuniserte på. Ingen ble irettesatt, ble det gjort «rare ting», gled situasjonen over uten noe oppstyr.
Det skjedde noe i løpet av den dagen.
Det skjedde noe som gav meg en varm etterlengtet glede. Det skjede det at jeg fikk et glimt av min gamle ektefelle, han jeg kjente før. Det skjedde da Jens satt i en lang, overraskende relevant, samtale med personalet om sine opplevelser som hvalfanger. Han fortalte med sin gamle suverenitet, han var i sitt ess! Når hadde jeg sist sett det? Jeg så mer av min ektefelle Jens i løpet av den samtalen enn jeg hadde gjort på flere måneder.
Jeg tok personalet til side før vi reiste hjem og betrodde henne denne opplevelsen. Hun kvitterte tilbake med å si at det var takket være det lille tipset de hadde fått på forhånd, at Jens hadde vært hvalfanger. Slike tips brukte de som samtaleverktøy. De hadde behov for flere tips, og jeg fikk et skjema i hånden med påskriften brukeropplysninger. «Fyll det ut så godt du kan. Tenk på hva Jens har glede av å snakke om, tenk på historier han pleide å fortelle, steder dere har besøkt, da kan vi koble praten for gjestene våre hvis flere kjenner til de samme turene og stedene.»
Fyrtårn i Tåkelandet Demens må ha sans for de reisendes personlige kart. Hvilke lyspunkter finnes langs akkurat dennes reise? Er det flere som har glede av å stoppe ved den samme lysningen, legge til i den samme bukta? Det er Fyrtårnene som legger til rette for det, men de trenger informasjon, kart, brukeropplysninger…. – og brukeropplysningene må leve, ikke ligge i et arkiv.. På denne måten letter vi også litt mer av de pårørendes byrde, den dårlige samvittigheten.
