En personlig jogge-venn

Vinterens inne-trening er avviklet og jeg er ute på sommerens første joggetur. Jeg befinner meg på en populær tursti inne i et lite skogsområde. I mot meg kommer en person joggende i olabukse og vind-jakke. Det er en mann jeg har sett mange ganger før. Vanligvis går han tur sammen med noen. Jeg har også møtt han alene, og jeg har ved en anledning tatt en telefon til en av hans omsorgspersoner da jeg rett og slett var bekymret for om han hadde gått seg bort. Jeg bekymret meg for hans orienteringsevne for å si det sånn. Han jogger med små korte steg og høye skuldre. Ansiktet har ikke noe spesielt uttrykk, men han ser kanskje en tanke fortapt ut. Ganske snart stopper han og går. Jeg vet at han mottar kommunal omsorg og det aner meg at han har en demenssykdom.
Han minner meg om en annen mann som jeg en lang periode gikk turer sammen med. Også det en mann med demensdiagnose. Vi gikk da alltid flere i følge, og han var alltid den som var sprekest, den med best kondisjon, den som ofte kommenterte: jeg kjenner at muskulatur‘n krymper. Denne mannen hadde svekket orienteringsevne, noe han var innforstått med, så han holdt seg til gruppa han gikk med. Han tok selv initiativ til å gå mange flere skritt enn oss andre. Han satte opp farta, strente avgårde i raskt tempo et godt stykke, for så å snu og komme tilbake like raskt. Noen ganger kostet han på seg høye kneløft eller lett jogging, litt korte, nærmest unnskyldende steg.  Litt brydd så han kanskje ut, som om han beklaget sitt behov. Musklene blir borte hvis en ikke bruker dem, pleide han å si. Blikket var litt trist, ikke så rart med tanke på hvilken vending livet hadde tatt. Hans styrke og utholdenhet hadde ganske sikkert vært en viktig del av hans identitet. Han hadde hatt mange roller, også «handy man», han hadde klatret rundt på tak og i stiger, i ulendt terreng og alltid vært aktiv. Nå hadde demenssykdommen plassert han i en gruppe med adskillig mer fysisk reduserte personer enn han selv.

Utklipp fra Aktivitetshåndboken, kapittel 20 om demens og trening, utgitt av Helsedirektoratet i 2009:

«Demens utgjør et alvorlig helseproblem blant eldre, og det er fremdeles få tiltak som har vist seg å kunne forebygge utviklingen av demens. Nyere forskning antyder at aktivitet generelt og fysisk aktivitet spesielt kan være gunstig i denne sammenheng. Det har imidlertid ikke vært mulig å finne noen sammenheng mellom treningsmengde og -type og utvikling av demens. De rådene om aktivitet som gis til befolkningen generelt, bør derfor også gjelde demente personer. Personer med etablert demens har samme behov for fysisk aktivitet som friske personer, men klarer ofte ikke å gjennomføre dette på egen hånd. Fysisk aktivitet for å forebygge funksjonsnedsetting krever individuelt tilrettelagte aktiviteter og instruksjon.»

 

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *