Demenslandsbyer provoserer meg

Er det lov å si noe sånt a? Egentlig så er det ikke bare demenslandsbyer som provoserer meg, men mangel på sykehjemsplasser.

Jeg leser i dag i min lokalavis, Tønsbergs Blad, som siterer fra Høyres landsmøte i helgen. Her vises det til Høyres omsorgsutvalg som annonserer et skifte i omsorgssektoren. Det skal legges vekt på at alle skal kunne bo hjemme så lenge de ønsker. Bofellesskap er et ord jeg legger merke til i teksten. Flere bofellesskap samlet i en slags landsby, demenslandsby, jo jeg har lest litt om det.
Tilbake til ordet bofellesskap. Vi har bofellesskap for personer med demens i min kommune. De ligger ikke i en landsby, men det er små boenheter med rikelig med fellesareal, mulighet for samvær, tilhørighet og tilgang til uteområder. Målgruppen for bofellesskapet, som vi kaller omsorgsbolig for personer med demens, var tiltenkt fysisk godt fungerende personer med demensdiagnose. Her skulle de kunne ha glede av hverandre, godt hjulpet av en fast bemanning, levende vegger, støtte og tilrettelegging etter behov.  Motivasjon til å komme i gang med aktiviteter og gode opplevelser. Et bofellesskap bygget rundt miljøbehandlingsprinsippene og med målene om trygghet, trivsel og mestring.

Så skjer det som vi vet skjer. En person med demens blir sykere. Mange har flere diagnoser. En person med en hjerne med kognitiv svikt, tåler mindre av fysisk sykdom enn det vi kognitivt friske gjør. Reisen i demenssykdommens verden ender ofte med pleie og stell som primærbehov, eller det oppstår behov for skjerming. Selv en tilrettelagt omsorgsbolig for personer med demens kan ha for mye stimuli når den kognitive svikten øker. For det gjør den jo! Dette betyr økt omsorgsbehov. Dette behovet var tenkt å skulle dekkes på neste trinn i omsorgstrappen. Beboeren må flytte og blir en pasient, enten på en pleieavdeling eller på en skjermet avdeling.  Hvis omsorgsboligen hadde vært en bolig livet ut, ville den gradvis blitt til et sykehjem. På denne måten kan omsorgsboligen fungere som et fellesskap hvor personer med demens kan få dekket noenlunde like behov for aktivitet, tilhørighet, trivsel og mestring. Er derimot personalet opptatt i stell og fokusert på sykdom, er det «bare når en har litt ekstra tid» at miljøarbeidet har det fokuset som beboerne har behov for. Dette er en ond spiral, for mangel på miljøbehandling vil forsterke demenssymptomene og beboerne fremstår som sykere enn de er. Men, når det ikke er plass på sykehjem, da ender en omsorgsbolig opp med beboere som mer eller mindre er sykehjemspasienter.
Dette vil også skje i en demenslandsby, det vil bli endrede behov. Hvor skal beboerne få dekket sine endrede behov? Skal de bli boende og få sin pleie i landsbyen? Det betyr over tid en landsby med flere og flere svært syke mennesker.  Hvor attraktivt blir det å flytte dit da? Skal en person med primærbehovene pleie og stell få komme på sykehjem, så må det faktisk bygges sykehjem.
Og med det samme jeg er i gang, hva tenker man om de pårørende da tro? Skal et ektepar hvor den ene har demens, begge flytte inn i landsbyen? Når det velkjente behovet for avlastning melder seg hos ektefellen som er frisk, er det da den friske som må flytte ut for avlastning..? Nei dette vet ikke jeg nok om, men alle de fine ordene om demenslandsbyer er utrolig provoserende så lenge vi ikke har nok sykehjemsplasser. Ingen ting kan erstatte sykehjem når kroppen din er syk og demenssykdommen har tatt fra deg forståelsen og hukommelsen.
Men så får du jo heldigvis besøk da, for sentrene for pleie og stell ligger jo i din kommune, ditt lokale miljø. Det er viktig med denne tilknytningen, og det er viktig for pårørende å komme innom. Hvor greit blir det «å komme innom» når landsbyen du bor i er i den ene enden av fylket, mens dine nære pårørende bor i den andre?
Og hvis noen lurer på min fasinasjon for omsorgsbolig for personer med demens, så er det fordi jeg var med på å bygge opp en en gang. Fantastisk god ideologi og målsetting, og vi fikk det da til etterhvert, men vi trenger sykehjemsplasser i tillegg!!

 

 

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *